Litt på langs, og langt på tvers!

Med New York som utgangspunkt, neste stopp Baltimore med tog, deretter videre med leiebil langs østkysten til Jacksonville i sør, og videre vest til Los Angeles, via Grand Canyon og Las Vegas, som reiseplan beveget vi oss farlig nær det mange nordmenn betrakter som kongen av alle ferier. At det var vår bryllupsreise la vel heller ingen demper på stemningen akkurat....

Opplev New York på 4 døgn! Det er selvfølgelig ikke mulig, men vi utfordrer deg til å prøve. Manhatten, kjøpesentre store som Oslo, Times Square og Central Park ble trålet på kryss og tvers, men Dirt-Roadtripping og Born to Be Wild-følelsen ventet utålmodig - og vi ble enige om å gjøre New York skikkelig en gang senere.

Onkel State Trooper
Når vi plukket opp vår flunkende nye Chevrolet Blazer leiebil i Baltimore hadde vi to uker og ca 650 mil foran oss. Vi ville gjerne legge litt asfalt i bakspeilet, og satte friskt avgårde på dag 1. Litt for friskt, syntes amerikanske påtalemyndigheter. Veien var stor, bilene var store, trafikken fløt godt, og høyrefoten ble litt ivrig på gassen når vi hadde kjørt et par timer. I Richmond, Virginia blinket det i blålys, og vi måtte pent kjøre inn til siden. Onkel state trooper tittet inn gjennom vinduet, og lurte på om alt var i orden. Alt var selvfølgelig i orden og historien endte med at vi fikk beskjed om å ta det litt med ro etterfulgt av et ønske om en fortsatt god dag. Norske pass, mye papirarbeid og muligheten for at vi aldri kom til å betale en saftig bot gjorde nok sitt til at Onkel sendte oss gratis videre med en STERK oppfordring om å lære forskjellen på Miles og Kilometer hva lesing av speedometer angår.

Jacksonville Beach
Selv om optimismen var stor og milene suste avgårde, nådde vi metningspunktet for bilkjøring etter 105 norske mil. Ifølge planen skulle vi ha nådd Jacksonville men måtte ta til takke med en overnatting etter Savannah. Gradene steg jevnt og trutt sørover i landet, og når vi hadde krysset grensen til Florida og kom inn til Jacksonville på dag 2 møtte vi en skikkelig subtropisk regnstorm og 28 C, i motsetning til et par glader pluss og iskald vind i New York. Lynyrd Skynyrds "hjemsted" Jacksonville Beach måtte besøkes, og et par øl på Freebird Cafè var obligatorisk. Den kvinnelige halvdelen falt pladask for (og nesten i) sjøen og stranda. Det ble ytret et ønske om å bade. - Slikt gjør man ikke når det er kuldegrader på Gardermoen!, svarte den mannlige halvdelen - iført vintersko og olabukser.

Sørstatene må være et av de mest undervurderte reisemål i verden.
Biloxi/Mississippi, French Quarters/New Orleans ga oss en fortsettelse på ferien vi knapt hadde kunnet håpe på. Når vi krysset grensen til Missisippi tok vi highway 90, som følger kysten langs Mexicogulfen. Vi kjørte forbi flere små sjarmerende turistbyer, langs milevis med hvite strender og endte opp med å ta kvelden i Biloxi. En ganske så liten by, med ganske så mange store casinoer. Vi besøkte Treasure Bay Casino, og det var en selsom opplevelse. Enorme haller fylt med enarmede banditter og store mengder pensjonister ikledd joggedress og rumpetaske. Vi ble raskt enige om at klientellet på Grønland dagtid-bingo antagelig ville bli sett på som fisefine i dette selskapet. Forøvrig finnes det en lovtekst i Biloxi som sier at hasardspill ikke er tillatt på land, kun til vanns. Dermed befinner alle spillehallene seg ute på vannet. Senere på kvelden inntok vi det beste måltidet meksikansk mat noensinne på den meget uhøytidelige restauranten Cocus.

French Quarters
Den påfølgende dagen gikk ferden videre til French Quarters i New Orleans. Dette var slik tilfeldigvis lørdagen før St.Patric`s Day, noe som førte med seg store mengder med liv og røre. Jazzmusikere i alle former og fasonger spilte stort sett overalt, mennesker danset i gatene, og det var tett mellom omfavnelsene. Denne lille bydelen anbefales på det varmeste! Her fikk vi også anledning til å smake ekte cajun og creole cooking, noe som falt veldig godt i smak hos den mannlige halvdel av selskapet, mens den kvinnelige halvdelen ikke var fullt like begeistret over gumbosuppe og crawfish pie.

Alligator Alley Før vi forlot staten Louisiana tok vi en liten tur innom Sabine Wildlife Refuge i håp om å få se noen alligatorer live in action. Den første vi fikk se var avbildet på et skilt som advarte oss mot alligators crossing. Ganske så fornøyelig, syntes vi. Avstikkeren endte lykkelig, vi fikk se en alligator, som til og med beveget på seg! Den var ikke så mange meter unna, det var ingen gjerder eller hindringer i veien for at alligatoren skulle få eksotisk norsk mat - og med et var vi klare for å bytte ut sørstatenes sumper med Texas` golde sletter.

Texas er stort! Vi gjorde en to-dagers stopp i Austin, en trivelig by hvor vi dro rett til Sixth Street - et eldorado av rockesteder på rekke og rad langs begge sider av veien. Vi trålte også mange av byens musikk og bruktsjapper, Henning fikk kjøpt seg en gammel amerikansk Fender bassgitar, samt at vi møtte på en kvinnelig hippie-taxisjåfør som spilte Sondre Lerche for oss på bilstereoen når vi fortalte at vi var norske. Hun var meget begeistret for vårt selskap. Kanskje litt i overkant begeistret...

El Paso Ferden gikk videre i retning El Paso, og vi fikk se hva de hvite feltene på kartet betyr. De betyr mil etter mil med fint lite annet enn natur i alle retninger. Fint lite natur også faktisk - med mindre man synes goldt, tørt og uvenlig slettelandskap er spennende time etter time. Bilen var lastet full av kaldt drikke, medbrakt rock`n`roll testet amerikansk bilstereo-standard, air-conditionen gikk på høygir og vi var farlig nær ved å gå tom for bensin etter noen timer. Armhuler og panner var akkurat passe svette da et truck-stop skilt til slutt åpenbarte seg langs veien. Amerikanske biler er en drøm å kjøre, men de går som kjent ikke på luft og kjærlighet. El Paso ga oss nesten like mye som Sigurd Hoel-museet gir en gjennomsnittlig tysk bobilturist. Vi skjønte ganske fort hvorfor det ikke var noe særlig informasjon om El Paso i våre reisebøker. Stedet minnet litt om Drammen. Det er egentlig meningen man bare skal kjøre gjennom. USAs største Harley Davidson forhandler er riktignok verdt et besøk.

New Mexico Via El Paso beveget vi oss ut av The Lone Star State, og inn i New Mexico. Her tok vi oss en avstikker innom White Sands National Monument. Et stort ørkenområde hvor sanden består av kalkpartikler, som gir den en farge ikke ulik snø. Vi gikk en runde rundt i sanda, og varmere tørrere opplevelse enn det må man nok til samme område - bare senere på sommeren - for åoppleve. Vi prøvde å være høflige, snille turister og følge alle påbud og forbud som ble forkynt via veiskilt, men må nok innrømme at noen fin-fine sandkorn fra White Sands fulgte med inn i bilen og vekk fra området. Det var imidlertid ganske ufrivillig - og nesten like morsomt som sandkorn i maten når du har piknik på stranda om sommeren.

Setningen "Åh! Der har vi vært!", kan høres ganske ofte i stuen vår for tiden. Da sitter vi og ser på hva som helst på TV, og naturperler fra USA, slik som White Sands, dukker opp i de utroligste sammenhenger.

Murdered in the streets of Tombstone. En god avstikker fra planlagt rute og allfarvei lå ikke ukjente Tombstone, vel bevart i sin opprinnelige stand. Helt fri fra kommersialisering var den dog ikke. Så langt derifra som mulig faktisk, men penger må inn skal man forkynne det gamle vesten for reisegale nordmenn og andre. Selv om noe motordur i gatene ødela realismen, var det fortsatt en stor opplevelse å spasere fra butikk til butikk med støvdekket ansikt, på gamle knirkende treplanker - klar til å trekke mot enhver som måtte prøve seg.

Legendariske Boot Hill (gravplassen) utenfor byen måtte også besøkes. 1882 var nok et særdeles tøft år for innbyggerne i Tombstone, skal man tro gravstøttenes innskripsjoner. Ca halvparten av gravene hadde navn, noen navngitte graver hadde lett syrlige påskrifter fra drapsmannen eller andre gjøglere, andre igjen groteske dikt. Etter det vi kunne se var det ikke mange som døde av alderdom på den tiden.

Grand Canyon Nå var tiden inne for å bevege seg nordover i landet, retning Grand Canyon. Vi kjørte og kjørte, og plutselig lurte vi: er vi der nå? Dette ligner mistenkelig på noe vi har sett på tv. Vi parkerte bilen på en av stopplassene før vi kom inn i selve nasjonalparken, og ruslet i retning av kanten på den enorme revnen i landskapet som strekker seg mil etter mil av gårde. Stillheten var ulik noen annen. For vår del en langt større opplevelse enn skyskrapere i New York. Vel inne i nasjonalparken var det mye turister og et stort utvalg av spennende ting man kunne gjøre, men som vi ikke tok oss tid til. Vi var på vei til Las Vegas og den amerikanske drømmen. På vei ned igjen overnattet vi i den hyggelige lille byen Williams, der vi spiste middag på en diner som hadde holdt koken siden Route 66 sine storhetsdager.

Las Vegas
Neste, og nest siste stopp på turen var Las Vegas. Neonlys, limousiner, casinoer, solbrente amerikanere i korte skjørt, høye hæler og små topper, småbarnsfamilier, pensjonister, free drinks, brudepar, innkastere og superstjerner i en salig røre, døgnet rundt. En fantastisk opplevelse. Vi skulle spille litt black jack, og fant fort ut at vi måtte nøye oss med "billigcasinoene". Minsteinnsats på 25 $ ble litt kraftig kost for oss trauste nordmenn med et noget tynnslitt reisebudsjett. Vi tapte litt og vant litt, men alt i alt var det nok ingen lønnsom affære. Ellers kan vi anbefale en tur innom MGM for åse på løvene, samt pastamiddag på Nick`s on the Strip (verdens største porsjoner, garantert!).

Los Angeles Siste dagen med bil kjørte vi fra Las Vegas til Los Angeles, hvor bilen ble levert. Nesten litt vemodig, både fordi bilen så godt som hadde blitt vårt hjem i løpet av de to siste ukene, og fordi det var en påminnelse om at turen vår snart var over. Men bilen ble fort glemt når vi kom fram til hotellet. Hollywood Roosevelt er et ærverdig hotell, med Hollywood Boulevard rett utenfor hoveddøren, og Kodak Theatre (hvor Oscar-utdelingen ble holdt få dager før vi kom dit) rett over gaten. Etter 2 uker på veien var bassengkanten ganske så komfortabel, og vi holdt oss stort sett innenfor Hollywoods grenser. Klart en liten tur på en leid Harley Davidson Road King måtte det jo bli, så vi fikk tatt oss en sveip innom Beverly Hills og ut på Santa Monica Pier, hvor vannet bare hadde blitt sånn akkurat passe mot slutten av mars. I tillegg var vi innom Universal Studios, men celebrities homes-turene klarte vi greit å holde oss unna.

4 dager i LA, 3 uker i USA. Millionbyer, bittesmå småbyer, trailerparks, sørstatsidyll, sumper, ørken, fjell og sletter, diners og nye motellrom hver natt. Oss to og landeveien. Fetere opplevelse får man garantert ikke kjøpt for penger. Dette var rett og slett en pilgrimsreise hvor vi opplevde åndelig rensing.

Men da vi oppdaget svensker ved bassengkanten siste dagen, var det egentlig greit å reise hjem.